Paal Brekke var norsk lyriker, oversetter og gjendikter. Både hans modernistiske lyrikk og hans eksperimenterende romaner er sentrale verk i norsk etterkrigslitteratur. I min besvarelse vil jeg gjennomgå Paal Brekkes anvendelse av sonettformen. Hva slags sonetter pleide han å skrive og hva var hans holdning til den tradisjonelle formen av sonett? Før vil jeg prøve å forklare det, vil jeg fortelle mer om denne forfatteren og gi en kort sammendrag av hans biografi.
Paal Brekke,også kjent som Paal Emanuel Brekke, ble født 17. september 1923 på Røros, og døde 2. desember 1993. På grunn av 2. verdenskrig flyktet han til Sverige og begynte å skrive der. På denne tiden var han bare 17 år gammel. Han kom tilbake til Norge etter krigen og debuterte med hans diktsamlingen som heter «Jeg gikk så lange veier». I disse diktene kan vi legge merke til at krigen hadde ganske stor innvirkning på forfatteren.
Paal Brekke fremstår i 1950-årene som den fremste representant for den nye modernismen. Det gjeldte både hans samlinger og som gjendikter, antologiredaktør og artikkelskribent. Han fikk samtidig kritikk for sin «jeg-lyrikk». Hans tre samlingene Løft min krone, vind fra intet (1957), Roerne fra Itaka. En ring av dikt (1960) og Det skjeve smil i rosa (1965) hører til høydepunktene i norsk etterkrigslyrikk.
Det er gratis at oprette en konto